Retro1 - Forum

Jeg burde kanskje plassert denne tråden i samle-forumet, men siden det er så konsollspesifikt slenger jeg det opp her.

Så i år har jeg bestemt meg for å skaffe meg alle shooters til Dreamcast, maskina som lærte meg å elske shmup og som jeg ble glad i gjennom skytespill. Enn så lenge gidder jeg ikke lag min egen blogg om temaet, men slenger opp bilder og kommentarer til spillene mine i denne tråden.

Definering av en sjanger er ikke bestandig så lett og hva som legges i begrepet skyting varierer ganske kraftig. Jeg sikter først og fremst til tradisjonelle shoot 'em ups og lyspistolspill, FPS er en helt egen greie, mens jeg er litt usikker på hva jeg gjør med flysimulatorer.

Jeg er ute etter en komplett kopi av hvert spill, og hopper over forskjellige versjoner LE og slikt. Jeg samler først og fremst, men ikke utelukkende på japanske spill.

Begynner med det eneste spillet jeg har et bilde av for hånden Dux:



Som en av de 100 første som forhåndsbestillte dette fikk jeg en plakat og soundtrack CD med, i tilleg til noen klistremerker. Dux kom i DVD-kover uten orange rygg, det vil si LE hadde det for å gli bedre inn japanske DC-Sammlinger. Pakning og plate (sistnevnte desverre ikke avbildet) har ganske fine motiver og instruksjonsboka som følger med er i fulle farger så på det området er ikke denne uavhengige utgivelsen på noen måte dårligere enn lisensierte, bortsett fra at den er på CD og ikke GD.

Til dags dato det siste shmup som er utgitt til Dreamcast så sent som i fjor. Selve spillet lever ikke helt opp til Last Hope. Dette prosjektet er langt mindre polert og detaljrikt. Med mer animasjon hadde grafikken vært ganske pen, men slik den fremstår har den et langt sterkere preg av å være hjemmesnekkret enn andre ulisensierte titler jeg har spillt til konsollen. Når det er sagt er dette et veldig tilgjengelig lite romeventyr. Kan kanskje ses på som en R Type oppfølger, og musikken alene er verdt de 20 euroene jeg la ut for dette.

Litt DC-hw for Shoot 'em up:



Hva man foretrekker kontrollere spill med er en smakssak, men jeg liker å hente fram arkadestikka mi når jeg skal spille STG. Den er også kjekk å ha til noen andre spill for eksempel capcom-slossespill som jo bruker 6 knapper, mens DC-stikka kun har 4 (Vel, jeg spiller de stort sett på Saturn som har en mye bedre 2d-kontroller). Kvaliteten er litt sånn bob-bob. Selve kassa er bunsolid bygd i hard plast og stål, stikka plager meg ikke, men knappene kunne jeg godt ha tenkt meg å bytte ut, og bytter jeg først de går selvfølgelig stikka også.



Lyspistolspill er passe meningsløse uten lyspistol, jeg finner det i alle fall heller slitsomt å spille denne typen spill med den vanlige kontrollen. Lyspistolen til Dreamcast er grei nokk den, men jeg liker saturnpistolen bedre, den er større, tyngre og ser ut som en pistol, mens denne hvite saken ser veldig snodig ut. Siktet er tightere, men jeg synes det virker som saturnpistolen er hakket mer presis, og hva er vitsen med alle disse knappene? Nåja, som sagt, denne får jobben gjort, og er et must om man skal spille House of Dead 2, Confidentiall Mission og de andre spillene som støtter den.

Det siste spillet jeg har skaffet meg til Dreamcast. Jeg liker kopier som har en historie, så lenge platene er fine, og pakningen ikke fullstendig ramponert. Et lite spiderman-klistremerke i hjørnet er bare en bonus spør du meg, bortsett fra at det betyr at spillet sansynligvis har vært i norske hender før mine som er en smule mer risikabelt enn rett fra Japan spill, men dette er helt fint og kjører problemfritt.

Jeg har ingenting å sammenligne med på Dreamcast, men så langt jeg kan se er dette helt kurant zombieskyting. Ikke i overkant spennende, hørespillet er ujevnt, men grafikken solid. Jeg liker mise en scene her, veldig gotisk, trange skittne bakgater, gammle hus, bringer mine tanker hen til Venezia, men det er likevel noe som ikke stemmer helt for meg, dette noe som hever enkelte spill over den grå massen. Det kan være at jeg ikke er så god i det, eller at jeg ikke kommer over at saturnpistolen er hakket bedre enn den til Dreamcast, hvem vet?

Eneste som er kjipern er at jeg kun har LCD tv'er og dermed kan man hive alt av lyspistolspill på havet!

Neineinei, nå har havet fått nok, gi de til meg.



En av de mest kjente skytespilla til Dreamcast dette, ble utgitt i alle teritorier. Det inførte poengsummer i milliardklassen, derfra navnet: Gigawing. Ved første øyekast kan dette virke som et tilnærmet umulig spill, men det er faktisk ikke så vanskelig. Ja å runde det på en credit vil kreve mye øvelse, men man kan lett komme inn i dette, sprenge ting, og overleve en stund, uten finslipt pressisjon og erfaring fra sjangeren. Det er også et av de få shoot em up på platformen som støtter to spillere samtidig, som er ustyrtelig underholdene. Kanskje ikke den mest hektiske skytingen, men en veldig fin inngang til danmaku konseptet med skjermen overlesset med fiender og prosjektiler hvorimellom man navigerer sin lille hitboks. En annen ny ting er reflektering av kuler som gir spillet en unik måte å spille på. Et obligatorisk skytespill til Dreamcast, et obligatorisk spill til Dreamcast punktum.

Desverre støtter ikke min japanske versjon SCART så jeg har latt det ligge i forvaring for tiden. Bildet er klippet ut av et gammelt bilde av hele DC-sammlingen, men det er min kopi og det er det vesentlige. En annen ting er at spillet går vertikalt mens skjermen er horisontal. Den jevne forbruker vil kanskje ikke merke det, og muligens til og med foretrekke det. Jeg liker det oppreiste formatet bedre, og hufser meg over tanken på å måtte snu TVen når jeg går til dette fra Trigger Heart eller Karasu.

Tysk kvalitet fra ende til annen. Kanskje ikke noe som faller alle i smak, men jeg ble øyeblikkelig forelsket i dette. Opprinnelig kodet for Neo Geo så behendig konvertert til Dreamcast. Siden har det kommet en ny utgave (Pink Bullets), som etter det jeg har forstått skal være mer tilgjengelig, men jeg er godt fornøyd med den jeg har. Om Last Hope er beinhardt og nådeløst. Med mindre du spiller på Easy eller Very Easy er det en treff og rett tilbake til nærmeste restartpukt som det ikke er mer enn to tre av på hver bane, og jeg glir fremdeles ikke problemfritt gjennom første bane, men å se dette bevege seg er en opplevelse jeg setter pris på om jeg aldri så mye suger i det. For oss har spillet dessuten uendelig med continue og lagringsmulighet.

Last Hope kaller seg selv taktisk skyting og taktikk er noe du får bruk for her. Når en trenger seg inn i ukjent farvann tar det skjelden veldig lang tid før en uventet fiendebølge gjør kort prosess med ditt lille romskip. Inspirert av Neo Geoskytere som Pulstar og Last Resort som igjen låner så det holder (særlig Pulstar) fra R-Type er dette et skytespill det ikke finnes maken til på Dreamcast og en sjelden representant for en type shoot 'em up som ikke er veldig populær og heller aldri har vært det. Et nydelig, verdig Dreamcastspill og etter min mening den beste ulisensierte utgivelsen til konsollen.

Edit: Musikken i dette er også helt fantastisk

Karasu eller Karous som Milestone noe frimodig staver den engelske oversettelsen er den siste lisensierte utgivelsen til Dreamcast og selv uten noen limEd ble selvfølgelig det begrensede opplaget solgt ut på relativt kort tid. Når jeg sier at dette var det siste har jeg ikke glemmt at Border Down fikk et lite ekstraopplag senere også må vi ikke glemme at det fremdeles gis ut uavhengige spill til konsollen selv om dette markerer slutten for helproffe nyheter på gd-rom. Samtidig har ikke støtten for Naomi-arkaden tørket helt ut og Milestone var nokk ikke helt fremmed for tanken å gi ut også sin seneste skyter, Illevo, til DC, men det skjedde aldri.

Karasu var faktisk mitt første durkdrevne shoot 'em up til Dreamcast og jeg kastet meg over det som en utsultet gråbein. De vanlige valgmuligheten er med, man kan vende skjermen, stille på vannskelighetsgrad, liv, og verdiene for bonusliv. Man kan til og med stokke rundt og forandre knappeoppsettet helt fritt, og alt av tilpassning kan lagres på VMUen. Da er det ikke en mindre skuffelse at spillet ikke er i stand til å utføre en såpass basis oppgave som å lagre poengsummene.

Selve spillet er det eneste skytespillet på Dreamcast jeg har rundet på en credit, og selv om det slettes ikke er særlig vannskelig krever det at man forstår hvordan det fungerer. Jeg har spillt dette omigjen og omigjen i jakten på flere poeng og en bortgjemt egentlig sisteboss, og jeg har hatt det gøy. Oppgraderingssystemet er oppslukende, kulemønstrene intrikate og fasinerende, musikken pumper og da er det helt greit at grafikken er kjedelig. Så snart man skraper under overflaten på denne grå kråka blotstilles en spennende spillmekanisme og et underholdende spill. Jeg angrer slettes ikke på den tiden jeg har investert i Karasu, om det ikke er på høyde med fantastiske Border Down og kanskje ikke like lettfordøyelig som Gigawing så er det aldri så mye en fullverdig shmup til din Dreamcastsammling.


Ed: staving

Den fulle og hele japanske tittelen på dette er; Bakuretu muteki bangaiou, men Bangai eller Bangaiou skrevet på forskjellige måter er navnet spillet stort sett går under. Bangaiou er ikke noe strømmlinjeformet, tradisjonellt shmup med en fast rolig skjermbevegelse som fører en fra start til mål, og de som som tolker begrepet shoot 'em up i de snevreste banene har litt problemer med å akseptere dette innenfor rammene, men arena shooters har blitt akseptert på shmups.com-forumet og er uansett milevis innenfor den videre japanske benevnelsen shooting game.

Dette er et av to vidunderlige spill som Treasure utviklet for N64 og det eneste som ble portet til en annen konsoll. Man kan føle seg litt snytt når man ser at dette er en stright kopi av N64-versjonen. Intet mer, intet mindre. Samtidig gjør det at den kommer heldigere ut enn andre spill som gikk fra Nintendos storfot til Segas drømmevever, og selv om kontrollen av en eller annen grunn ikke føles like perfekt for DC-kontrollen så er det fremdeles et aldeles nydelig spill. Jeg er ikke i tvil om at jeg rangerer dette høyes blandt all arena skyting jeg har spillt. Det har en helt annen klasse enn Galaxy Wars og jeg trives bedre med å spille Bangaiou på TV enn DS. Med det på minne er heller ikke dette, det beste 2d skytespillet på konsollen, på langt nær, spillet er innimellom litt vel kronglete, og jeg mangler motivasjon for å gå gjennom baner jeg allerede har fullført, men det er noe helt egent og gjennomført.

Nintendo sekstifireeiere i Norge og verden forøvrig utenfor Japan, fikk desverre aldri sjansen til å elske dette, men mye av grunnen til det er nok at DC-versjonen ble trykket opp i relativt store kvanta for oss. Mens PAL-utgaven av denne perlen finnes å få kjøpt til en grei pris for beskjedent bemidlede spillere (selv om overraskende mange prøver seg med helt uhørte priser på e-bay, ikke gi mer enn 100-200 NOK for dette, maks, ikke sjeldent finner man et til 5 GBP) ligger verdien på den japanske utgaven rundt det samme som N64-originalen (og da snakker jeg om et komplett eksemplar av N64-spillet, løse kassetter er mye billigere) men jeg fant et japansk eksemplar til en pris jeg var villig til å akseptere. Komplett og ganske fint var det også, men jeg har ikke resten for hånden så det får holde med bare plata.

Kan du anbefale noen Shmups til en som skal snart skaffe seg en sonefri DC? Har Ikaruga til GC, så ikke det da.

Har du pengene vil jeg si gå for Border Down, det er verdt prisen. Om du mot formodning ikke skulle like det vil det ikke være noe problem å selge det igjen for en like god slump. Ellers er jo titler som Gigawing, Mars Matrix og Rez ypperlige og i shmup sammenheng billige spill. Skulle gjerne anbefalt å slenge på en Milstone-tittel, men disse får man billigere til andre konsoller.

Kan virkelig anbefale Rez, kommer til DC, PS2 og XBLA. Konge musikk og konge spill. Og på 360'en kan du bruke de tre resterende kontrollene som rumble features

Trigger Heart Exelica er Warashis retur til shoot 'em up genren etter at de i mange år har drevet med snuskete majhong-tittler, og man kan vel ane en innflytelse fra studioets senere bedrifter uten at det blir generende. I det store og hele er dette spillet bygd opp rundt en utrolig artig gimmick; å fange fiendtlige skip og slenge de rundt som en sleggekaster. Jeg har erfart at dette er enklest (og derfor gøyest) å få til med ei skikkelig arkadestikke. De fleste skytespill kan jeg også spille med en vanlig kontroller, men i dette er forskjellen bare for stor til at jeg ser det likt. En annen ting med Trigger Heart er måten bossene blir lengre og vannskeligere jo bedre man gjør det. Joda, man kan myntmate seg gjennom spillet problemfritt, men da vil man gå glipp av den beste morroa. Det gir et skikkelig kick å klare banen plettfritt for så å kjøre på mot en boss som bare kommer igjen og igjen og igjen, med villere og villere anfall, men mister du et liv så er det hele over.

Grafikken og musikken er ingenting spesiellt, veldig nøytral, og dette er nok noe av grunnen til at jeg foretrekker Karasu som ble gitt ut rett etter dette. Her finnes særpreg og sjel for det meste i spillmekanikk og ikke i det grafiske eller audiale uttrykket. Trigger Heart er så absolutt et flott skytespill, rent herlig danmaku, og tilbyr alternativ til smått generiske Cave, på en konsoll jeg elsker, men det mangler like fullt det lille ekstra. Hva ekstra til Dreamcast-utgivelsen angår derimot er det ingenting å klage på. Foruten alle sedvanlige innstillinger er det laget en helt egen story-mode, og en arrange-mode. Sistnevnte ikke mer enn spillet på hard uten mulighet til å bruke credits, men det skaper likefullt et bilde av at det ligger en del omtanke og kjærlighet bak denne utgivelsen. Jeg føler meg rett og slett satt pris på som Dreamcasteier. Det finnes også noen bakgrunner for å dekke de sorte kantene, en mulighet til automatisk svinging (som jeg synes tar bort mye av gleden med spillet, men som gjør det mer spillbart med den vanlige kontrolleren) og en rekke små herligheter.

PS2 versjonen måtte man vente flere år på (hvis den har kommet), ellers sørger en utgave for 360-nedlastingstjeneste for god tilgjengelighet, og overkommelige priser. I motsettning til Under Defeat har dette sunket i verdi med tiden, selv om det aldri har kostet mer enn utgivelsespris. Ei heller versjonen med begrenset opplag som jeg har er et særlig verdifullt sammlerobjekt. Kanskje kann jeg fremdeles få 4-500 for det som var det jeg betalte i min tid. Soundtracket fulgte med og allt var i fin-fin stand, desverre var det ikke noen plakat å finne noe sted.

Ikaruga, er du det beste man får innen tradisjonell skyting på Dreamcast? Vel, spør du meg er svaret nei, noe langt de fleste som faktisk har spillt en del andre shooters på konsollen, ikke minst fra G.rev, vil være enig med meg i, men kommer det fra Treasure så får det oppmerksomhet og vid distrubisjon.

Nå klager ikke jeg på at sjangeren får oppmerksomhet og formidles for et bredere publikum, på ingen måte, det er bare bra, og Ikaruga er, som alle andre spillene her foreløpig, slettes ikke noe dårlig spill. Grafikken er flott, musikken er storveis og som vanlig kommer Treasure med noen originale ideer. OK, jeg tenner ikke hundre prosent på denne skifte farve greia, men det er unikt, og igjen viser konamiutbryterne at om det er en ting de kan så er det å designe bosser. Jeg synes veien mellom bossene er litt i overkant fomlete, men selve sluttfienden skuffer aldri og sikrer at jeg kan gi spillet tommel opp. Poengsystemet med "chains" er jeg vel heller ikke så glad i, men det er et avansert system der som definitivt kan gjøre det spennende å spille spillet omigjen, i jakten på den perfekte poengsum, eller kanskje bare en enkelborg* gjennomkjøring.

*enkelborg - 1c, uten bruk av ekstra credits